Vilt liv i Forollhogna

Naturgrunnlaget:

Forollhogna skiller seg fra de fleste andre villreinområdene ved manglende innslag av høyalpine områder, og ligger, geologisk sett, i sin helhet innenfor det såkalte Trondheimsfeltet som består av rike kambrosiluriske bergarter. Store løsmasser i form av elvesedimenter og morener dekker mesteparten av området.

Den mest utbredte bergarten er kvartsglimmerskifer, som dominerer på det geologiske kartet. Spesielt glimmerskifer inneholder stoffer som plantene trenger, som fosfor, kalium og kalk. Dette er stoffer som forvitrer lett og som frigjør verdifulle næringssalter, som igjen gir god vekst. Frodigheten er stor i fjellbjørkeskogen og i snaufjellet. En kartlegging i 2005–2007 av vegetasjonen og beitene på store utmarksareal i Tynset, Tolga og Os kommuner viste at det knapt finnes maken noe annet sted i Sør-Norge.

 Vilt liv:

Villreinstammen i Forollhogna er landets mest produktive villreinstamme, kjent for sine store og flotte dyr. En annen "stor" art i Forollhogna er lirypa og blant entusiastiske rypejegere omtales Forollhogna-området som "Det gylne triangel". Området har, totalt sett, et meget rikt dyre- og fugleliv, med 106 påviste fuglearter og 30 pattedyrarter. Femten av artene står på lista over truede arter i Norge, og de fleste av disse yngler i området.

Sør for fylkesgrensa er verneområdet spesielt rikt på små og store våtmarksområder. Flere av disse områdene har store forekomster av ender og vadefugler, og her hekker de fire fjellendene bergand, havelle, svartand og sjøorre. Rapporten "Fugler og pattedyr i planorådet Forollhogna" konkluderer med at Forollhogna er det fjellområdet med størst artsmangfold i Hedmark. Siden jeg ikke kan skrive om alle disse artene, så foretar jeg et utvalg av enkelte dyre- og plantearter. 

Lirype:

Lirype er en fugleart i skogshønsfamilien og i enkelte deler av landet er den også kalt skogrype. Begge kjønnene er omtrent like store, og ei voksen lirype veier 500 – 600 gram. I sommerdrakt er begge kjønnene brunspraglete, men steggen har normalt en noe mørkere fargevariant. Vingefjærene, buken og de fjærkledde føttene er hvite. Stjertfjærene er svarte med en smal hvit stripe i enden. I flukt er de hvite vingene godt synlige. I slutten av september begynner lirypene å etablere sin hvite vinterdrakt. Før denne er ferdig utviklet, har lirypene en spraglet overgangsdrakt. Draktskiftet utløses av lyspåvirkning og er hormonstyrt, men tidlig snøfall kan framskynne prosessen gjennom aktiv napping. Den kamuflasjehvite vinterdrakten med svarte stjertfjær beholdes til april-mai. Steggene utvikler en særegen praktdrakt under parringstida. I perioden april-mai har hanfuglen mørkebrun/sort hals og hode med en svullen rød kam over øynene. Resten av kroppen beholder den hvite vinterdrakten. Hønene skifter til ny sommerdrakt når ny hekkesesong begynner.

Havørn:

Havørn er en fugleart i haukefamilien. Den er Norges største rovfugl, og den av våre fugler som har størst vingespenn. Hunnfuglen er størst, med et vingespenn på opptil 2,65 meter og største kjente vekt på 6850 gram. Ungfuglen er delvis hvitspettet i en ellers mørkebrun drakt med jevnt mørkebrun hale og kalles i Nord-Norge gleksa. Havørnen får fullvoksen drakt etter 4–5 år og er da nokså ensfarget mørkebrun bortsett fra halen, som er blitt rent hvit, og ungfuglens svarte nebb er blitt gult. I motsetning til kongeørnen har havørnen nakne tarser og har dessuten en vidtlydende, stakkato låt, især nær reirplassen. Havørner bygger reir i et tre eller på en fjellhylle, sjeldnere på en lav knaus. De bruker ofte samme reir år etter år. Det består av kvister, grønne plantedeler og tang. De 1–3 (oftest 2) hvite eggene ruges hovedsakelig av hunnen i 38 dager. Ungene forlater reiret etter 10–11 uker. Havørnen er en stand- og streiffugl. I vinterhalvåret sees den langs kysten sør til Rogaland med spredte eksempler også på Sør- og Østlandet. Fisk og sjøfugl er det vanligste byttet, men pattedyr forekommer også og da helst som åtsler. Havørnen er mindre aggressiv enn kongeørnen.

Fjellrev:

Fjellrev er en rovdyrart i hundefamilien. Fjellreven lever i ekstreme miljøer rundt hele Arktis. Bestanden i Norge er svært liten og truet av utryddelse. Fjellreven er noe mindre enn rødreven. Kroppslengden er 50–65 cm, lengden på halen cirka 30 cm og skulderhøyden cirka 30 cm. Vekten er varierende, vanligvis 3–4 kg, maksimalt 8 kg. Sammenlignet med rødreven har fjellreven korte, avrundede ører, kortere snute og brattere panne. Den blir mindre mot nord, slik at den er minst på arktiske øyer som Svalbard. Halen er svært tykk og buskete i den ekstremt lange og tette vinterpelsen som gjør at dyrene tåler mange kuldegrader. Arten forekommer i to fargevarianter, hvitrev og blårev. Hvitreven er de fleste steder mye vanligere enn blårev. Hvitreven har fått sitt navn etter vinterpelsen, som er helt hvit. I sommerpels har den brunt hode, brun rygg og brune ben, mens buken er gråhvit. Blårevens sommerpels er ensfarget brun, kanskje med noen hvite flekker. Vinterpelsen er mer grå, den kan variere fra temmelig lys til svært mørk. Om våren, i mai–juni, blir blårevens vinterpels ofte sterkt bleket av solen, og kan til slutt se helt hvit ut før den blir skiftet ut med sommerdrakten.